Gud skapte oss med en fri vilje. Han ønsket ikke at vi skulle være roboter, men velge, enten å gjøre hans vilje eller kjøre vårt eget løp. De første menneskene, Adam og Eva, brøt med Guds vilje i Paradiset, og spiste av Kunnskapens tre. Siden da har det vi kaller synd kommet inn i verden. Synd er «skivebom» i forhold til Guds vilje. Det er å bryte Guds bud, kjøre sitt eget løp, uavhengig av Gud, være konge i eget liv. Krig og ondskap, sjalusi, vold, løgn og bedrag har siden Adams dager fulgt menneskene som et virus. Vi tenker, gjør og sier ting som Gud sterkt misliker. Synd har skapt en kløft mellom oss og Gud. Synd bryter forbindelsen med Gud:

«For alle har syndet, og de har ingen del i Guds herlighet.»

Romerne 3:23

Gud er kjærlighet, men han er tvers gjennom hellig og rettferdig. Han er en rettferdig dommer som en gang må dømme oss mennesker for vår synd. Ingen dommer har mulighet til å frigi en forbryter. Forbryteren må få sin fortjente straff, selv om dommeren er aldri så glad i forbryteren. Kan du tenke deg en stat med et rettssystem hvor forbryteren ikke blir straffet for sin brøde? Selvsagt ikke. Har da Gud en mindre rettferdighetssans enn vi mennesker? Aldri! Å bryte menneskelige bud er en ting, men å bryte Guds evige, hellige bud får enda større konsekvenser. Synd må sones og kan ikke betales med gode gjerninger, som vi mennesker ofte tror. Bibelen kaller det «å gå fortapt», tape retten til evig liv og leve en hel evighet borte fra Gud på et straffested som kalles helvete:

«Han lar ikke den skyldige slippe straff.»

2. Mosebok 34:7

Våre synder, få eller mange, vil hindre oss fra å komme inn i himmelen:

«Og intet urent skal komme inn…»

Johannes’ åpenbaring 21:27

Dette til tross – Gud har et svar på vårt dilemma, vårt synde­problem.